SAGA Egmont
Hertugen og alvepiken
Originalens tittel:
Enchanted
Oversatt av
Per Glad
Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place
Font: Copyright (c) 2010-2012 by Claus Eggers Sørensen (es@forthehearts.net), with Reserved Font Name ‘Playfair’
Copyright © 1981, 2017 Cartland Promotions och SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen
All rights reserved
ISBN: 9788711763704
Cover image: Shutterstock
Cover design: Grafiskstue.dk
1. e-bok version, 2017
Format: EPUB 2.0
SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com
Elf — på norsk alv — betød en gang alle de ånder eller demoner som var knyttet til naturen og som holdt til i vann, skoger og fjell.
Ordet «elf» fikk etterhvert en mer begrenset betydning. Alvene ble oppfattet som vakrere og mer velskapte enn menneskene, bare i mindre format.
De kvinnelige unge alvene kunne bedåre og forhekse en mann med sin skjønnhet. Hvis han deltok i dansen deres, var han fortapt og ble aldri sett igjen. Vanligvis foregikk dansen uten vitner, men om morgenen kunne man se sporene etter dem i det duggvåte gresset.
Silvanus, en populær gudeskikkelse fra gammel tid, levde i skogene og fjellene og beskyttet jordbruket. Flere dyr var helliget ham … hesten, ulven og også hakkespetten. Blant planter og trær som var tilegnet hans navn var fikentreet, eiken og laurbærtreet.
Døren til biblioteket gikk opp og Lady Elfa Allerton kastet seg ned på gallerigulvet.
Hertugen av Northallertons bibliotek var et imponerende rom, og ikke minst messinggalleriet som gikk langs to vegger gjorde et sterkt inntrykk på alle besøkende. En spiraltrapp med messingtrinn førte opp til galleriet, og rekkverket som også var i messing, var så dekorert med blomster og løvranker, at når Lady Elfa lå flat på gulvet kunne ingen se henne nedenfra.
Forsiktig skjøv hun boken frem foran seg og fortsatte å lese, mens hun håpet at den som hadde kommet inn i biblioteket snart ville forsvinne igjen.
Hun hadde en mistanke om at det var moren og visste bare alt for godt, at dersom hun ble oppdaget ville hun straks bli sendt ut i et eller annet ærend eller få beskjed om å arbeide med blomstene i hagen. Hertuginnen av Northallerton var helt besatt av hagen sin og kunne ikke begripe hvorfor barna fant det kjedelig å skjære av visne stilker, plante nyanskaffelser fra alle landets kanter og luke ugress fra bedene.
Det var hennes faste overbevisning at den nest eldste datteren Elfa tilbragte alt for meget tid med lesning noe som resulterte i at hun ble åndsfraværende og levde i sin egen drømmeverden. Hertuginnen beklaget seg over dette til alle som ville høre.
Elfa snudde en side i boken og konsentrerte seg helt om det interessante innholdet, men plutselig skvatt hun ved lyden av sin fars skarpe stemme:
— Jaså, her er du, Elizabeth! Jeg har sett etter deg overalt! Jeg trodde du var i hagen.
— Jeg ville undersøke hvordan man staver det latinske navnet på den nye azaleaen som nettopp har kommet, svarte hertuginnen. — Du må bli med og se den, Arthur! Det er et meget sjeldent eksemplar og jeg er så henrykt over at den tålte frakten!
— Jeg har noe å si deg, Elizabeth, sa hertugen. — Noe som er meget viktigere enn både azaleaen og resten av plantene dine.
— Har det hendt noe? spurte hertuginnen engstelig.
Jeg har løst problemet med Magnus Croft en gang for alle, svarte hertugen.
— Magnus Croft? gjentok hertuginnen.
— Ikke vær dum, Elizabeth! Du vet like godt som jeg at jeg sikter til de 10.000 acres jord som har vært et stridens eple mellom oss og Lynchester i de siste tyve år.
— Å, det! utbrøt hertuginnen.
— Ja, det! sa hertugen med ettertrykk. — Og jeg tror ikke at noen annen enn jeg selv kunne ha funnet frem til et så glimrende kompromiss.
Nå lyttet Elfa, for hun visste enda bedre enn moren hvordan krangelen om eiendomsretten til Magnus Croft hadde utviklet seg til en feide mellom de to hertugelige familiene. Mens det moret folk flest var de to hertugene blitt så fylt av bitterhet at de unngikk hverandres selskap.
At de to største og mest betydningsfulle godseierne i nabolaget skulle tørne sammen i en slik voldsom krangel førte ikke bare til endeløse sladderhistorier, men også til avisskriverier.
Dette siste var det som hadde gjort hertugen av Northallerton mest rasende. Han avskydde det han kalte for «skandalepressen» og mente at en adelsmann bare burde omtales på trykk i forbindelse med fødsel og død.
På grunn av fiendskapet ble hverken Elfa eller søsteren Caroline invitert til selskapene i Chester House, residensen for Hertugen av Lynchester, noe de fant forsmedelig.
Det hadde ikke bekymret dem så lenge de var barn, for det var mange andre naboer å hygge seg med.
Men nå da Caroline var blitt voksen og Elfa skulle debutere i selskapslivet dette året, var det ergerlig å vite at den nye hertugen som hadde arvet eiendommen sin for to år siden, gav store selskaper som de var utelukket fra.
— Dere ville så likevel ikke ha moret dere der! hadde hertuginnen svart da de klaget sin nød for moren. — Hertugens venner er meget eldre enn dere og dere ville ikke ha følt dere hjemme blant dem.
Måten hun sa det på fikk Elfa til å forstå at moren mislikte hertugens venner. Likevel kunne hun ikke la være å tenke seg at de sikkert var festligere og mer interessante enn de gamle gubbene som vanket på Allerton Towers. Caroline interesserte seg ikke særlig for hertugen, men Elfa så ham iblant på avstand og syntes at utseendet hans var akkurat som det burde være på en hertug.
Derfor lyttet hun intenst da moren spurte:
— Hva med dette jordstykket, Arthur? Jeg er trett av å høre om det og jeg skulle tro at det eneste fornuftige ville være om du og Hertugen av Lynchester delte det mellom dere.
— Du hører aldri etter når jeg snakker til deg, Elizabeth! brølte hennes mann. — Jeg har sagt deg det en gang, og jeg har gjentatt det om igjen og om igjen, at da den avdøde hertugen foreslo det for min far, nektet han kategorisk å drøfte en slik tanke. Han sa at området var hans og han bannet på at han aldri ville gi det fra seg.
Hertuginnen sukket.
— Jeg hadde glemt det, Arthur.
— Vel, du må da huske argumentene han kom med. Lynchester påsto bestandig at min far hadde vunnet det fra ham i kortspill da han var så beruset at han ikke visste hva han gjorde. Alt jeg kan si er, at hvis en mann spiller hasard når han er i en slik tilstand, fortjener han å ta følgene av det.
Hertuginnen sukket igjen.
Hun hadde hørt alt sammen så mange ganger tidligere. Hun kunne nesten ikke huske en eneste samtale i løpet av deres ekteskap, hvor dette jordstykket som lå mellom eiendommene ikke hadde sneket seg inn.
Hele problemet bestod i at de omstridte 10.000 acres hadde vært et av de beste jaktterrengene på Lynchester Estate og i skogen der fantes flere fasaner enn på noen av Allertons områder
Når hun tenkte på det nå husket hun at den nåværende hertugen straks han hadde arvet eiendommen prøvde å overtale hennes mann til å selge tilbake det området som hadde tilhørt Lynchesters gjennom århundreder.
Hertugen av Northallerton var ikke akkurat i pengenød og aktet ikke å gi fra seg det som var hans rettmessige eiendom. Hertugen av Lynchester var imidlertid kjent for sin besluttsomhet.
— Jeg har ikke fortalt deg det, av den enkle grunn at du aldri hører etter, fortsatte hertugen, — at Lynchester har vært på meg angående dette terrenget hver eneste gang vi har støtt på hverandre, til og med under jakten. Men da han begynte igjen idag fikk jeg en idé.
— Hva slags idé, Arthur? spurte hertuginnen da hennes mann tidde et øyeblikk for å trekke pusten.
Hun kastet et blikk mot solskinnet utenfor og håpet at hun snart kunne gå ut i hagen igjen.
Det var en ideell dag for hagearbeide og hun var allerede sent ute med de plantene som hun hadde hatt i drivhuset inntil de var sterke nok til å bli satt.
— Jeg sa til Lynchester at jeg syntes krangelen mellom oss to hadde vart lenge nok, fortsatte hertugen. — Jeg foreslo at vi skulle løse problemet på en helt spesiell måte. «Hva mener du med det?» spurte han meg. Og jeg svarte at hvis han giftet seg med min datter, skulle hun få Magnus Croft som en del av medgiften sin.
Hertuginnen gispet.
— Foreslo du at han skulle gifte seg med Caroline? Hvordan kunne du gjøre noe slikt?
— Jeg synes det var smart av meg, svarte hertugen. — Alle sier at hertugen burde se til å bli gift og skaffe seg en arving. Han er jo fireogtredve år. Hva ville da være mer naturlig enn at Caroline blir hans hustru? — Men Arthur, hun er jo glad i Edward Dalkirk og det vet du godt.
— Den fyren har ikke en penny! parerte hertugen. — Og Lynchester er det beste parti i hele landet!
— Men Arthur, du lovte Caroline at hvis Edward gjorde det godt med hestene sine ville du gi din tillatelse til at de giftet seg.
— Jeg lovte det ikke, svarte hertugen overlegent. — Jeg sa bare at jeg ville tenke på det, og nå er mitt svar «Nei» Caroline skal gifte seg med Lynchester og landområdet inngår i ekteskapsavtalen. Hun vil bli en vakker hertuginne og på henne kommer Lynchesterdiamantene til sin rett.
Stemmen hans var blitt mildere nå.
Han hadde aldri underslått den kjensgjerningen at den eldste datteren Caroline var yndlingsbarnet hans.
Selv om han var stolt av de to sønnene, som studerte ved Eton, var det Caroline som opptok plassen i hjertet hans, hvis han hadde noe, og hun hadde uten vanskelighet fått ham til å si at hun kunne gifte seg med den mannen hun elsket.
— Men, Arthur! protesterte hertuginnen. — Caroline er forelsket.
— Forelsket! utbrøt hennes mann. — Hva har det med saken å gjøre? Kjærligheten kommer etter at man er blitt gift, Elizabeth, og Lynchester vil neppe tilbringe så svært meget tid sammen med sin hustru, vi vet alle hvor hans interesser ligger.
— Jeg forstår virkelig ikke hvordan du kan si noe slikt …, begynte hertuginnen.
— Vær nå fornuftig, Elizabeth! avbrøt hertugen henne. — Lynchester har vært ettertraktet av hver eneste vakker kvinne herfra til Nordpolen like siden han forlot skolen, men de har vært gift alle sammen, og han vil neppe forårsake en skandale ved å sette igang med en av dem.
— Men, hvorfor Caroline? stønnet hertuginnen.
— Må du ha alt inn med teskjeer? spurte hertugen. — Fordi han ønsker seg Magnus Croft, og hvis han før eller senere gifter seg, det må han jo, hva ville da være mer naturlig enn at han tok seg en hustru som kan bringe ham en medgift han virkelig setter pris på? Det er 10.000 acres godt land som hans far tapte fordi han var for full til å passe kortene sine.
— Du er vel klar over at det vil knuse hjertet til Caroline?
Hertugen snøftet.
— Hun kommer over det, svarte han skarpt. — Unge piker innbiller seg alltid at de elsker en eller annen upassende person, og det er etter min mening Edward Dalkirk.
— Du har ikke tenkt slik tidligere.
— Hva jeg har og ikke har spiller ingen rolle, sa hertugen sint.— Caroline vil gifte seg med Lynchester og du vil sørge for at hun ikke lager noe bråk, men lystrer meg. Jeg kommer ikke til å ombestemme meg.
— Men … Arthur …! begynte hertuginnen.
— Dette er mitt siste ord! avbrøt hertugen henne før hun fikk sagt noe mer. — Og ettersom Lynchester kommer over hit imorgen ettermiddag er det best du forbereder henne på hva hun kan vente seg.
— Men … Arthur …! begynte hertuginnen igjen.
Døren til biblioteket ble slått igjen med et brak da hertugen gikk.
Elfa rørte seg ikke. Hun hadde ligget stiv som en stokk på gallerigulvet like siden hennes far hadde begynt å snakke.
Hun følte det som om hun hadde holdt pusten hele tiden og først da hun hørte at moren også forlot rommet gispet hun etter luft.
Kunne det være mulig at faren hadde arrangert noe så grusomt, noe så djevelsk?
Hadde hun ikke hørt det med sine egne ører, ville hun aldri ha trodd det.
Stiv og støl karret hun seg på bena, satte boken som hun hadde lest tilbake på plass og skyndte seg ned vindeltrappen.
Så sprang hun så fort hun kunne ut fra biblioteket og gjennom en lang korridor som ikke førte til den storslåtte inngangshallen med marmorgulv og statuer, men til en sidetrapp til annen etasje. Her hadde de to pikene værelsene sine og etter at Elfas guvernante hadde reist, var skolestuen i annen etasje blitt innredet til en egen salong for søstrene.
Elfa var helt andpusten da hun nådde døren og måtte stanse et øyeblikk for å trekke pusten og samle tankene sine.
Hvordan skulle hun fortelle det til Caroline? Hva kunne hun si?
Da hun åpnet døren følte hun seg som en budbringer om dommedag i en gresk tragedie.
— Jeg … kan ikke! Jeg kan ikke … miste … Edward! sa Caroline for hundrede gang.
Søsteren tenkte at selv med tårene strømmende nedover kinnene, var Caroline så blendende vakker og at ingen mann, ikke en gang den bortskjemte hertugen av Lynchester, kunne unngå å finne henne tiltrekkende. — Jeg vet det, kjæreste deg, sa Elfa, — men pappa er fast bestemt og i øyeblikket vet jeg ikke hva vi kan gjøre for å hindre hertugen i å fri til deg.
— Jeg … kan … svare nei, svarte Caroline med skjelvende stemme.
— Jeg tror ikke at han ville bry seg om det, og ikke pappa heller, nå da han har satt seg dette i hodet.
Elfa hadde forsøkt å fortelle Caroline nyheten så forsiktig som mulig.
Først hadde søsteren blitt så blek at hun trodde hun ville besvime og etterpå brast hun ut i en tåreflom.
Caroline var ikke sterk av legning. Hun var søt, mild og vennlig, og så vakker at enhver mann ville se to ganger på henne.
Elfa tenkte at hun var nøyaktig den typen hertugen ville betrakte som sin ideelle hertuginne. Hun var høy, hadde lyst hår, blå øyne og en nydelig hud. Hun hadde aldri i hele sitt liv voldt foreldrene problemer før hun forelsket seg i Edward Dalkirk.
Hun var så glad i ham at det ikke eksisterte noen annen mann for henne. Og andre som hadde prøvd å gjøre kur til henne eller gjøre henne oppmerksom på deres eksistens skjønte snart at de anstrengte seg forgjeves.
Hertugen hadde ikke noe imot Edward bortsett fra at han var fattig. Han var av adelig herkomst, eneste sønn av Viscount Dalkirk som hadde et morkent slott på en utarmet eiendom i Skottland, og etter å ha forlatt regimentet sitt forsøkte han å tjene penger på hesteavl. Dette ble muliggjort fordi hans onkel hadde etterlatt ham et hus og 500 acres jord kloss inntil grensen til hertugen av Northallertons område, og det var slik han traff Caroline. Fra det øyeblikket da de ble klar over at de elsket hverandre arbeidet han intenst for å skaffe så mange penger at han kunne be henne gifte seg med ham.
Uheldigvis tok det lang tid å få frem den rette hestetypen og han regnet ikke med å kunne be hertugen om Carolines hånd før etter minst enda ett år.
— Dere kunne jo flykte sammen, sa Elfa, — og skjule dere et sted hvor pappa ikke finner dere.
— Da taper Edward … de pengene han har … investert i hestene sine … og vi får ikke råd til å skaffe oss et annet hus å bo i. Men jeg kan ikke gifte meg med … hertugen! Jeg må gifte meg med … Edward! gråt Caroline. — Jeg elsker … ham! Jeg elsker … ham … og jeg ville dø … hvis jeg måtte gifte meg med … en annen.
Elfa reiste seg og gikk bort til vinduet.
Hun var svært glad i søsteren og det smertet henne å se henne så ulykkelig.
Hun tenkte frem og tilbake i håp om å finne et argument som Caroline kunne bruke for å overtale faren til å la henne gifte seg med Edward Dalkirk, men Elfa var ganske sikker på at hertugen ikke ville høre på det øret.
Hun hadde alltid visst at han var ærgjerrig når det gjaldt Caroline.
Han hadde vært stolt da hun ble anerkjent som en skjønnhet og Elfa husket farens triumferende uttrykk da Caroline gjorde stor lykke på sitt første ball.
Det hadde vært for to år siden og selv var hun fremdeles en skolepike på den tiden, men hun hadde tenkt at når det ble hennes tur til å ha et ball, ville nok ikke faren være så stolt over henne.
Hun kunne forstå at hertugen ønsket det beste for sin yndlingsdatter og gjerne så henne i en sosial posisjon som bare rangerte under kongefamilien i England.
Elfa visste at det alltid hadde vært en rivalisering om rang og betydning mellom de to hertugelige slektene som hadde sine eiendommer ved siden av hverandre.
Den gamle hertugen av Lynchester hadde vært noe ryggesløs i sin livsførsel og hennes far hadde vært desto mer respektert og beundret. Men det var annerledes med den nye hertugen. Han var en personlig venn av Prinsen av Wales og såvidt Elfa forstod en ledende skikkelse innen Londonsosieteten, misunt av dem han ikke sjokkerte. Dessuten hadde han utvilsomt stor innflytelse.
Det var ikke rart at hun tenkte dette om hertugen. Han var ikke bare en fremragende rytter og jeger, men hadde også en personlighet som det var umulig å overse.
Hun hadde aldri snakket med ham, men hun var helt sikker på at hun ville finne ham overlegen og skremmende, og hun visste at han ville få Caroline til å føle seg helt knust og hjelpeløs.
Fordi Caroline var så medgjørlig og føyelig var det alltid den to år yngre Elfa som hadde tatt ledelsen, og når de hadde gjort noe galt beskyttet hun Caroline ved å påta seg skylden og selv bli straffet.
På en måte var det bare rettferdig fordi Caroline hadde så liten fantasi, mens Elfa, som faren ofte påpekte, hadde alt for meget.
— Hva kan jeg … gjøre? Hva … kan jeg gjøre? mumlet Caroline og fortsatte å gråte inn i et lommetørkle som allerede var klissvått av tårer. — Jeg kan ikke gifte meg med hertugen!
— Det må kunne finnes på et eller annet, sa Elfa og plutselig satte hun i et utrop: — Jeg har en idé! Caroline svarte ikke. Hun sank bare enda mer sammen i stolen og holdt hendene for ansiktet igjen.
Elfa stod helt stille.
— Nå har jeg det sa hun.— Jeg kan se det som om et bilde folder seg ut foran øynene på meg. Jeg kan gjøre det! Jeg vet at jeg kan gjøre det!
— Gjøre … hva? spurte Caroline dystert.
— Redde deg! svarte Elfa.
— Fra å bli gift med … hertugen?
— Ja, fra å bli gift med hertugen, gjentok Elfa.
— Hvordan? Hvordan? spurte Caroline. — Jeg vet at pappa ikke vil høre på meg, og Edward har … ikke noen penger … i øyeblikket. Da jeg traff ham igår fortalte han meg at han måtte låne i banken for å få betalt de siste hoppene.
— Om Edward lånte en million ville det likevel ikke redde deg fra å bli hertuginne, svarte Elfa.
— Jeg vet det … jeg vet det, men jeg vil ikke … være hertuginne! Jeg vil bare gifte meg med Edward og bo i det … pene lille huset … alene med ham.
Det var nesten ikke mulig å høre stemmen hennes nå og tårene rant nedover kinnene og dryppet ned på kjolen.
— Hør her, sa Elfa. — Hør på meg, Caroline.
Hun knelte ned foran søsteren og tok hendene hennes i sine.
— Jeg har tenkt ut hvordan jeg kan redde deg, sa hun, — men du må love meg å gjøre nøyaktig som jeg sier … lover du det?
— Jeg lover … hva som helst hvis det betyr at jeg kan gifte meg med Edward.
— Fint, sa Elfa. — Hør nå på meg …
Hertugen av Lynchester holdt øye med hertugen av Northallertons vogn da den kjørte vekk fra høveddøren hans. Så gikk han gjennom hallen og inn i arbeidsværelset hvor han vanligvis pleide å sitte.
Det var et komfortabelt og trivelig rom, og bortsett fra noen få bøker var veggene dekket av en storslått samling med hestebilder som han hadde overført dit fra forskjellige andre rom i huset.
Kunstnerne var vesentlig Stubbs, Sartorious og Herring og var blitt samlet av en av forfedrene hans. Ved å henge dem opp i arbeidsværelset hadde hertugen gjort rommet enestående imponerende og etter hvert aktet han å gjøre de andre rommene like fullkomne. Skjønt han ikke innrømmet det for seg selv, var han en perfeksjonist, og han ville at omgivelsene skulle være til glede både for øyne og sjel.
Det hadde alltid ergret ham at faren hadde etterlatt seg Chester House i et eneste rot og at bestefaren antagelig hadde gjort det samme før ham igjen.
Den ruvende bygningen var blitt fullført omkring 1750 og preget som den var av gregoriansk arkitektur og smak gjorde den et overveldende inntrykk på alle som så den.
Den annen hertug hadde bare vært opptatt av kvinner og hester og den tredje var besatt av hasardspill, noe som hadde kostet eiendommen atskillige penger og tap av en rekke praktfulle malerier. Hullene etter kunstverkene som forsvant ble fylt med tilfeldige bilder av samme størrelse, flyttet fra mindre viktige deler av huset. Den nåværende hertugen hadde funnet at resultatet var langt fra tilfredsstillende.
Nå var han imidlertid i ferd med å få innredningen slik han ønsket seg den, men han var klar over at helt perfekt ble det ikke så lenge han manglet en kvinnes hånd huset.
Dette kunne han bare rette på ved å gifte seg med en som ville dele den store bygningen med ham.
I årevis hadde han vært fast bestemt på ikke å gifte seg fordi det ville gripe forstyrrende inn i hans muntre liv i London, hindre han i å nyte de gleder som kvinnene gav ham der.
Nå hadde han imidlertid begynt å innse at tiden var inne til å skaffe seg barn, ikke minst en arving som kunne føre slekten videre.
— Hvis du venter stort lenger vil du bli for gammel til å lære din sønn ridekunsten og skytingens finesser, hadde den gamle bestemoren sagt sist han traff henne.
Han hadde ikke svart og hun la til:
— Det bekymrer meg å tenke på at Lynchestersmykkene ligger låst inne i en safe, perlene mister sin glans og blir grønne når de aldri blir båret mot en varm hud.
Hertugen hadde ledd, men han var klar over at bestemoren snakket sant.
Da han tenkte over det senere, lurte han imidlertid på hvordan han skulle bli gift når han nesten aldri traff en ung pike i de kretser hvor han vanket og regjerte som en konge i sitt rike.
affaire de coeur